Å reise på slutt

«Å reise på slutt» er et velkjent begrep her på Svalbard og innebærer å pakke alt en har av eiendeler i en grønn Posten- container for å forlate øya til fordel for fastlandet.

Prosentandelen av byens befolkning som bor her over lang tid blir bare mindre og mindre. De aller fleste bor her i 2-3 år og gjerne for opplevelsen og at det tar seg bra ut på CV`en. Jeg kommer innunder denne kategorien, jeg vet.

Campus sjefen har en gutt på 9 år og har innrømt det er sårt at klassekameratene flytter ned. Han har «mistet» sin beste venn to år på rad, og må stadig finne nye kompiser og bygge nye bånd som brytes. Men nå er det deres tur å bryte bånd, siden de skal reise på slutt etter jul. Og slik går sirkelen rundt og rundt.

Selv for de som kaller Longyearbyen for hjem, har en tilknytning til fastlandet i det øyeblikket man må på et NAV-kontor, må opereres eller føde eller flytte på gamlehjem. For disse instansene fins ikke her oppe og man skal (helst) ikke fødes eller begraves her.

Om sommeren tømmes byen for fastboende. De første flyene etter skoleslutt kalles for evakuerings-fly og fylles til randen av Svalbardianere som skal tilbringe sommeren sammen med foreldre, besteforeldre, på hytta, på fjellet eller i kommunen de kommer fra. Tilbake i byen er alle sommervikarene klare til å få hjulene til å gå rundt og til å sørge for alle cruiseturistene får turene og suvenirene sine.

Helt til de også er ferdige med sine vikariater og selv må reise på slutt….