Sherpatrappa til Svolværgeita og Djevelporten
Arbeidet med å bygge sherpatrappa i Svolvær starta i 2019. 4 sherpaer har i to omganger gjort jobben med å bygge de 1240 trinnene som tar deg forbi landemerket Svolværgeita og hele veien opp til Djevelporten. Som også er et yndet turmål og selfiepunkt i Svolvær.
I 2020 var det målt 83 000 passeringer (!) og 840 personer hver dag i juli måned.
Og det tror jeg så gjerne på. Jeg gikk opp trappa en augustdag i strålende solskinn og 25 varmegrader. Og selv om det ikke var like trafikkert nå som i juli, var det ganske mange andre som hadde tenkt seg opp trappa.
Jeg parkerte bilen nede på den store parkeringsplassen som Vågan kommune har tilrettelagt ved trappas begynnelse.
Og så var det bare å ta ett og ett trinn oppover. Trinnene er ganske høye, så man kjenner det både i leggene og lårene etter en stund.
Det tar bare en kort stund før man allerede får fin utsikt, og Svolvær viste seg fra sin beste side i dag.
Jeg traff på en norsk dame som hadde vært og klatret opp Svolværgeita, og som var strålende fornøyd med det. For å klatre helt opp, må man enten være habil klatrer, eller bestille seg en guidet tur med profesjonelle turarrangører. Sammen med dem kan du prøve deg på vågestykket med å hoppe mellom hornene; - fra den øverste til den nederste. Avstanden mellom hornene er cirka 1,5 meter.
Sjekk forresten ut denne videoen hvor to gardister fra Hans Majestet Kongens garde står i full uniform på hvert sitt horn. Utrolig stilig!
Men jeg er altså på ingen måte i den kategorien. Så jeg nøyer meg med å ta bilder av de som driver og klatrer opp, mens jeg peser meg videre oppover mot Djevelporten.
Denne delen av trappa ble forresten ferdigstilt nå i sommer.
Ved enden av trappa er det laget en flott terrasse hvor man kan se rett ned i kløfta som utgjør selve Djevelporten.
Og det er altså her noen tør å stille seg ut på den digre blokka som er kilt i bergsprekken, men hvor det under er mange hundre høydemeter å falle rett ned.
En ung, tysk jente drister seg utpå. Hun sier det er ok at jeg tar bilde, og jeg priser meg lykkelig over at det ikke er meg, siden jeg kjenner jeg blir smått dårlig av bare å se på. Hver sin lyst.
Hadde jeg hatt med meg mer vann i sekken på denne varme dagen, hadde jeg vurdert å ta turen helt ut på Fløya. Men vannflaska er snart tom, så jeg velger å starte turen nedover igjen.
Det dirrer nokså bra i leggene, når jeg kan sette meg inn i bilen igjen. Det blir nok å kjennes i morgen også.