Som en dans...

Som en dans?

Misforstå meg rett; hverdagen som rullestolbruker kan på ingen måte kategoriseres som en dans på roser.

Men som assistent ser jeg at en del av de daglige hjelpe-situasjonene nesten har blitt som i en dans.

I starten måtte arbeidslederen fortelle meg hver en eneste ting som jeg skulle gjøre. Naturlig nok. Men ettersom tida har gått og jeg husker og forstår hva som skal til og i hvilken rekkefølge, blir "kommandoene" færre og færre.

Nå om dagen trenger hun ofte ikke si noe, men bare bevege seg på en bestemt måte for å få meg til å følge etter.

Sånn som man gjør når man danser....